Qvortrup; dag 4

Om han har viklet seg inn i ganske omfattende filosofiske refleksjoner til nå, så ser han ikke ut til å gi seg med det første..

Her fortsetter det med antroposentrismens krise, det vil si at 'mennesket' som vesensnatur kan brukes som et ontologisk fundament for verden på samme måte som gud var det i sin tid. Problemet ligger deri at dersom et slikt fundament, eller utgangspunkt finnes, så virker det ikke som noen klarer å bli enige om hva det er. Derav polysentrisme.

Dette minner om det språkfilosofiske prosjektet som opptok blandt annet Frege, Russell og de logiske positivistene, som forsøkte å 'fange' fenomenet språk innen formallogikkens strukturer. På en måte presse semantikken inn i syntaksen. Dette førte selvfølgelig ikke frem. Wittgenstein kom på banen med sin idé om 'språkspill'. En kan tenke seg å prøve å definere fenomenet 'spill'. Dette ordet kan omfatte svært mange aktiviteter og objekter med mange likheter, men også ulikheter. Det vil faktisk vise seg at det ikke finnes et gjennomgående trekk som går igjen i alle spill. Men det er likefrem allment mulig å kjenne igjen et spill uten større problemer. Dette er på grunn av det nettverket av likheter og assosiasjoner som holder begrepet sammen. Det samme mente Wittgenstein gjelder for alle meningsstrukturer. Dermed er det fåfengt å lete etter en fast kjerne, en må heller se på det helhetlige systemet (og systemer av systemer). Det kan virke som det er noe av det samme Qvortrup vil frem til i sin beskrivelse av 'det hyperkomplekse samfunn'.