Øving 3
for 16 år siden
onsdag 24. februar 2010
fredag 19. februar 2010
Nettby
Har et par gamle venner nordfra som er/har vært på nettby, men de aller fleste av mine venner, inkludert meg selv, er fjæsbokere. Hvorfor det, og hva er forskjellen?
Facebook slår meg som mer seriøst og voksent. Det er det flere grunner til. Men hovedgrunnen, og i mine øyne den fundamentale forskjellen mellom nettby, er at i nettby er profilen åpen for alle, mens i facebook er innsyn i profilen i utgangspunktet forbeholdt dine venner. Dette gir og utslag i hva du vil legge ut. De profilene jeg sjekket ut på Nettby virket i større grad useriøse, selv om folk tilsynelatende stiller opp med eget navn og bilde. Profilsiden er gjerne mer sammensatt, med bilder, grafikk osv som ikke nødvendigvis synes å ha noe med vedkommede å gjøre. Mer som et utstillingsvindu. Facebook har mere ordnede former for hvordan siden fremstår. Med 'bokser' med tekst og linker som kommer i kronologisk rekkefølge, og videoer og bilder på sin respektive plass. I min mening er det enklere å finne frem her hvis en vet hva man vil se, mens Nettby kanskje inviterer mer til utforsking. Kanskje de derfor også appellerer til ulike aldersgrupper?
Facebook slår meg som mer seriøst og voksent. Det er det flere grunner til. Men hovedgrunnen, og i mine øyne den fundamentale forskjellen mellom nettby, er at i nettby er profilen åpen for alle, mens i facebook er innsyn i profilen i utgangspunktet forbeholdt dine venner. Dette gir og utslag i hva du vil legge ut. De profilene jeg sjekket ut på Nettby virket i større grad useriøse, selv om folk tilsynelatende stiller opp med eget navn og bilde. Profilsiden er gjerne mer sammensatt, med bilder, grafikk osv som ikke nødvendigvis synes å ha noe med vedkommede å gjøre. Mer som et utstillingsvindu. Facebook har mere ordnede former for hvordan siden fremstår. Med 'bokser' med tekst og linker som kommer i kronologisk rekkefølge, og videoer og bilder på sin respektive plass. I min mening er det enklere å finne frem her hvis en vet hva man vil se, mens Nettby kanskje inviterer mer til utforsking. Kanskje de derfor også appellerer til ulike aldersgrupper?
onsdag 17. februar 2010
Chandler; Shaping and being shaped
I sin tekst utforsker Chandler ulike grader av teknologisk determinisme knyttet spesielt til kommunikasjonsteknologi. Dette strekker seg fra såkalt 'hard' determinisme (at vi så og si er slaver av teknologien) til voluntarisme, med vekten på individets frihet. Begge disse ytterpunktene har sine problemer. Den ekstreme determinismen forutsetter nærmest at 'teknologien' har en selvstendig drivkraft, en egen vilje så å si. Men den er fortsatt avhengig av at noen benytter seg av den. I den motsatte enden av skalaen er det nettopp menneskets frie bruk av teknologien som blir vektlagt. Mennesket stilles fritt til å velge hvilken teknologi/media som skal benyttes. Men også dette har sine problematiske sider. Vi har en fysisk kropp, og vi er også i stor grad prisgitt våre omgivelser. I en verden der vi møter stadig flere teknologiske hjelpemidler i vår hverdag (og som de færreste av oss fult ut forstår hvordan virker), kan vi ikke unngå å bindes av de muligheter og begrensninger disse innebærer.
Chandler argumenterer for en mellomposisjon, en form for 'myk' determinisme. Han annerkjenner mennesket som fritt, og teknologien som redskap/ekstensjon av den menneskelige virkemåte. Men i kontrast til enkelte pragmatikere er ikke redskapet 'nøytralt'. Det er i stor grad mulighetene som ligger i redskapene som er tilgjengelige, som bestemmer hvordan vi når våre mål. Det kan være noe så banalt som å sende en mail til læringsassistenten istedet for å møte henne personlig. Det sparer tid, men kan kanskje gi mindre utbytte enn et personlig møte. Vi har et valg, men mulighetsbetingelsene avhenger av redskapet.
Men spesielt med tanke på moderne media, er det ikke nok å se det som et redskap for å oppfylle et bestemt mål. Det er heller regelen enn unntaket at ny teknologi brukes ut over det det ble 'skapt' for. Laseren ble i utgangspunktet settt som en teknisk kuriositet, nå brukes den fra alt fra å spille musikk til å styre missiler. Skaperne av Internett hadde nok ikke kunne forestille seg den enorme utbredelsen til facebook. På samme måte som brukeren tilpasser seg media, tilpasser media seg brukeren. Middelet blir en del av målet. Det er nettopp interaksjonen mellom mange mennesker, og menneskets nyskjerrighet og differansierte prioriteringer, som får frem mediets fulle brukspotensial. Denne prosessen er ofte ganske subtil, men kan ha stor innvirkning i hvordan vi lever våre liv.
Chandler argumenterer for en mellomposisjon, en form for 'myk' determinisme. Han annerkjenner mennesket som fritt, og teknologien som redskap/ekstensjon av den menneskelige virkemåte. Men i kontrast til enkelte pragmatikere er ikke redskapet 'nøytralt'. Det er i stor grad mulighetene som ligger i redskapene som er tilgjengelige, som bestemmer hvordan vi når våre mål. Det kan være noe så banalt som å sende en mail til læringsassistenten istedet for å møte henne personlig. Det sparer tid, men kan kanskje gi mindre utbytte enn et personlig møte. Vi har et valg, men mulighetsbetingelsene avhenger av redskapet.
Men spesielt med tanke på moderne media, er det ikke nok å se det som et redskap for å oppfylle et bestemt mål. Det er heller regelen enn unntaket at ny teknologi brukes ut over det det ble 'skapt' for. Laseren ble i utgangspunktet settt som en teknisk kuriositet, nå brukes den fra alt fra å spille musikk til å styre missiler. Skaperne av Internett hadde nok ikke kunne forestille seg den enorme utbredelsen til facebook. På samme måte som brukeren tilpasser seg media, tilpasser media seg brukeren. Middelet blir en del av målet. Det er nettopp interaksjonen mellom mange mennesker, og menneskets nyskjerrighet og differansierte prioriteringer, som får frem mediets fulle brukspotensial. Denne prosessen er ofte ganske subtil, men kan ha stor innvirkning i hvordan vi lever våre liv.
Chat med Kina
Etter mange mislykkede chatteforsøk (mest på grunn av at jeg grovt fornærmet alle som ville vite mine personalia) endte jeg opp med å 'samtale' med en fra Kina. Det som satte i gang samtalen var kanskje det at han introduserte seg først, med 'I'm from China'. Interresant..
Er chat en egen diskurs? En dialog? Jeg vil si at det i høyeste grad er en dialog, da det trengs aktivt samarbeid fra to parter. At det er en egen diskurs er jeg mer tvilende til. Det er klart det dukker opp egne uttrykksformer, som for eksempel 'asl?', som jeg ikke kan huske å ha sett siden mine ungdomsdager på mIRC. Det er og et eget tempo i utvekslingen av 'replikker', da teknologien setter begrensninger for hvor mye en kan skrive om gangen. Men dette er i mine øyne mer et resultat av de praktiske omstendigheter, ikke en egen meningssfære. Jeg merker det selv at det er forskjell mellom om jeg chatter med en gammel venn, en 'fagperson', eller en komplett fremmed. Realiseringen av diskursen avhenger mer av hvem enn hvordan.
Tilbake til 'Omegle'. Det som er ganske unikt i denne situasjonen er at samtaledeltakerne ikke har noen som helst forkunnskap om hverandre. Dette betyr ikke at det ikke gjelder noen regler og konvensjoner. Jeg fikk for eksempel dårlig respons fra dem jeg ga beskjed om å 'fakk off'. Det at det er såpass få forpliktelser til samtalen, og så mange samtalepartnere, kan tenkes å gjøre brukerne langt mer selektive i hva og hvem de er ute etter. Mye mer enn i en ansikt-til-ansikt situasjon. Dette innebærer og at man ikke kan skrive hva som helst om seg selv. En åpenbar løgner risikrerer å bli avvist. Likevel lyktes det meg å overbevise min kinesiske samtalepartner om at jeg var astronaut. Kanskje nettopp fordi jeg føyde det inn i en lengre samtale om trivielle ting (som jeg ikke ville ha noensomhelst grunn for å lyve om).
Konklusjonen? For å dra litt på vår kjære Qvortrup igjen, så har nok aktørene mindre adgang til hverandres seleksjonskriterier enn i en mer direkte kommunikasjonsform. Ytringene blir i større grad stående på egen fot. Det er større usikkerhet til hvordan dette vil utarte seg, da forpliktelsene er mindre. Men nettopp den gjensidige forståelsen av dette (3. orden?), gjør at deltakerne likevel kan rette seg mot samhandlingen uten å bli vippet av pinnen når noen gjør noe uventet. Dessuten vitner min lille chat med kineseren om at folk likevel har en tilgrunnliggende tiltro til den andres oppriktige intensjoner (jmf. Grice?).
Det får være alt for denne gang.
Er chat en egen diskurs? En dialog? Jeg vil si at det i høyeste grad er en dialog, da det trengs aktivt samarbeid fra to parter. At det er en egen diskurs er jeg mer tvilende til. Det er klart det dukker opp egne uttrykksformer, som for eksempel 'asl?', som jeg ikke kan huske å ha sett siden mine ungdomsdager på mIRC. Det er og et eget tempo i utvekslingen av 'replikker', da teknologien setter begrensninger for hvor mye en kan skrive om gangen. Men dette er i mine øyne mer et resultat av de praktiske omstendigheter, ikke en egen meningssfære. Jeg merker det selv at det er forskjell mellom om jeg chatter med en gammel venn, en 'fagperson', eller en komplett fremmed. Realiseringen av diskursen avhenger mer av hvem enn hvordan.
Tilbake til 'Omegle'. Det som er ganske unikt i denne situasjonen er at samtaledeltakerne ikke har noen som helst forkunnskap om hverandre. Dette betyr ikke at det ikke gjelder noen regler og konvensjoner. Jeg fikk for eksempel dårlig respons fra dem jeg ga beskjed om å 'fakk off'. Det at det er såpass få forpliktelser til samtalen, og så mange samtalepartnere, kan tenkes å gjøre brukerne langt mer selektive i hva og hvem de er ute etter. Mye mer enn i en ansikt-til-ansikt situasjon. Dette innebærer og at man ikke kan skrive hva som helst om seg selv. En åpenbar løgner risikrerer å bli avvist. Likevel lyktes det meg å overbevise min kinesiske samtalepartner om at jeg var astronaut. Kanskje nettopp fordi jeg føyde det inn i en lengre samtale om trivielle ting (som jeg ikke ville ha noensomhelst grunn for å lyve om).
Konklusjonen? For å dra litt på vår kjære Qvortrup igjen, så har nok aktørene mindre adgang til hverandres seleksjonskriterier enn i en mer direkte kommunikasjonsform. Ytringene blir i større grad stående på egen fot. Det er større usikkerhet til hvordan dette vil utarte seg, da forpliktelsene er mindre. Men nettopp den gjensidige forståelsen av dette (3. orden?), gjør at deltakerne likevel kan rette seg mot samhandlingen uten å bli vippet av pinnen når noen gjør noe uventet. Dessuten vitner min lille chat med kineseren om at folk likevel har en tilgrunnliggende tiltro til den andres oppriktige intensjoner (jmf. Grice?).
Det får være alt for denne gang.
onsdag 10. februar 2010
Qvortrup; dag 4
Om han har viklet seg inn i ganske omfattende filosofiske refleksjoner til nå, så ser han ikke ut til å gi seg med det første..
Her fortsetter det med antroposentrismens krise, det vil si at 'mennesket' som vesensnatur kan brukes som et ontologisk fundament for verden på samme måte som gud var det i sin tid. Problemet ligger deri at dersom et slikt fundament, eller utgangspunkt finnes, så virker det ikke som noen klarer å bli enige om hva det er. Derav polysentrisme.
Dette minner om det språkfilosofiske prosjektet som opptok blandt annet Frege, Russell og de logiske positivistene, som forsøkte å 'fange' fenomenet språk innen formallogikkens strukturer. På en måte presse semantikken inn i syntaksen. Dette førte selvfølgelig ikke frem. Wittgenstein kom på banen med sin idé om 'språkspill'. En kan tenke seg å prøve å definere fenomenet 'spill'. Dette ordet kan omfatte svært mange aktiviteter og objekter med mange likheter, men også ulikheter. Det vil faktisk vise seg at det ikke finnes et gjennomgående trekk som går igjen i alle spill. Men det er likefrem allment mulig å kjenne igjen et spill uten større problemer. Dette er på grunn av det nettverket av likheter og assosiasjoner som holder begrepet sammen. Det samme mente Wittgenstein gjelder for alle meningsstrukturer. Dermed er det fåfengt å lete etter en fast kjerne, en må heller se på det helhetlige systemet (og systemer av systemer). Det kan virke som det er noe av det samme Qvortrup vil frem til i sin beskrivelse av 'det hyperkomplekse samfunn'.
Her fortsetter det med antroposentrismens krise, det vil si at 'mennesket' som vesensnatur kan brukes som et ontologisk fundament for verden på samme måte som gud var det i sin tid. Problemet ligger deri at dersom et slikt fundament, eller utgangspunkt finnes, så virker det ikke som noen klarer å bli enige om hva det er. Derav polysentrisme.
Dette minner om det språkfilosofiske prosjektet som opptok blandt annet Frege, Russell og de logiske positivistene, som forsøkte å 'fange' fenomenet språk innen formallogikkens strukturer. På en måte presse semantikken inn i syntaksen. Dette førte selvfølgelig ikke frem. Wittgenstein kom på banen med sin idé om 'språkspill'. En kan tenke seg å prøve å definere fenomenet 'spill'. Dette ordet kan omfatte svært mange aktiviteter og objekter med mange likheter, men også ulikheter. Det vil faktisk vise seg at det ikke finnes et gjennomgående trekk som går igjen i alle spill. Men det er likefrem allment mulig å kjenne igjen et spill uten større problemer. Dette er på grunn av det nettverket av likheter og assosiasjoner som holder begrepet sammen. Det samme mente Wittgenstein gjelder for alle meningsstrukturer. Dermed er det fåfengt å lete etter en fast kjerne, en må heller se på det helhetlige systemet (og systemer av systemer). Det kan virke som det er noe av det samme Qvortrup vil frem til i sin beskrivelse av 'det hyperkomplekse samfunn'.
Tanker og refleksjoner rundt VR/MMOG
Er dette en virkelighetsflukt eller nok en sosial arena? Hvor går grensen?
Kan man oppnå det samme ved å logge seg på Internett som for eksempel ved å gå på kafé og møte venner? De fleste vil kanskje si nei. En digital representasjon kan aldri erstatte den fysiske tilstedeværelsen. Skjermen og høytalere kan ikke måle seg med kontakt, lukt, små og subtile hint gjennom kroppsspråk. Den direkte tilgjengeligheten på konteksten. Her og nå.
Men; har vi noen gang egentlig umediert, direkte tilgang på hverandre? Jeg vil si nei. Ingen kan så og si se inn i hodet på den andre. Sådan blir kroppen et kommunikasjonsverktøy, et medium om du vil. Til dette kommer språk og andre kulturelle meningsstrukturer. For ikke å snakke om klær. Utad har vi mange muligheter for å forme vår identitet. Man kan så si at den virtuelle verden bare legger enda et lag med representasjoner mellom deg og din omverden. Mere frihet fra omstendighetene. Mer avhengighet av teknologien og den kompetansen som følger med. Enda en kulturell arena vevd inn i alle de andre. Slik blir det også fort både politiske og etiske spørsmål blandet inn..
Kommentar til Faglærers innlegg.
Kan man oppnå det samme ved å logge seg på Internett som for eksempel ved å gå på kafé og møte venner? De fleste vil kanskje si nei. En digital representasjon kan aldri erstatte den fysiske tilstedeværelsen. Skjermen og høytalere kan ikke måle seg med kontakt, lukt, små og subtile hint gjennom kroppsspråk. Den direkte tilgjengeligheten på konteksten. Her og nå.
Men; har vi noen gang egentlig umediert, direkte tilgang på hverandre? Jeg vil si nei. Ingen kan så og si se inn i hodet på den andre. Sådan blir kroppen et kommunikasjonsverktøy, et medium om du vil. Til dette kommer språk og andre kulturelle meningsstrukturer. For ikke å snakke om klær. Utad har vi mange muligheter for å forme vår identitet. Man kan så si at den virtuelle verden bare legger enda et lag med representasjoner mellom deg og din omverden. Mere frihet fra omstendighetene. Mer avhengighet av teknologien og den kompetansen som følger med. Enda en kulturell arena vevd inn i alle de andre. Slik blir det også fort både politiske og etiske spørsmål blandet inn..
Kommentar til Faglærers innlegg.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
